Den nye Harry Potter?

a13b56ed-5c35-4bde-9ba7-da0b6402b9bd

Ingenlund er litt som en badebombe som ble sluppet inn i bokverdenen. Plutselig boblet og skummet den inn i alle mulige kanaler akkompagnert av masse lovord. Så da Vigmostad Bjørke var snille nok til å sende meg en kopi måtte jeg bare dykke ned i det glitrende vannet, og sjekke ut hva alt oppstyret var over.

Det begynner ganske dystert. Morrigan Kråkh er forbannet. Som alle andre barn i den verdenen som er født med en forbannelse over seg, får hun forferdelige ting til å skje med mennesker rundt seg. Og på sin ellevte bursdag skal hun dø. Men en merkelig type ved navn Jupiter Nord kommer rett før midnatt, og gir henne et midlertidig fripass ved å snike henne inn gjennom en portal og til byen Ingenlund. Hun får bo på hans Hotel Devkalion, med en stor snakkende katt, en dvergvampyr, lyskroner som vokser organisk og rom som endrer seg etter hvilke person som bor i det. Alt er herlig absurd og fantasifullt. Men det stilles likevel krav til Morrigan. Hele grunnen til at hun får være der, er at hun skal hun konkurrere med 500 andre barn for å få en av ni plasser i Det Vunderlige Selskap sammen med Nord. Klarer hun det, får hun bli, og trenger aldri oppfylle sin forbannelse. Klarer hun det ikke…vel.

Hvis du ikke ble hooked nå, kan jeg ikke hjelpe deg. Etter de første sidene tok jeg et jerngrep om permene, for jeg skjønte at dette kom til å bli en bra tur. Litt i likhet med Age of Myth (som jeg kommer til å rante om senere) måtte jeg være utrolig disiplinert for å ikke sluke hele boken på én gang. For jeg likte å være i Ingenlund, og ville helst ikke bli sparket ut derfra av siste side for kjapt.

Hvis jeg skulle sammenlignet boken med noe, var den første assosiasjonen jeg tenkte på Charlie og Sjokoladefabrikken. Akkurat passe vanvittig og vilt, med herlig uansvarlige voksne med glimt i øyet (Jupiter, jeg ser på deg), og egenrådige barn som har en tendens til å tøye grenser. For Morrigan er rampete. Og er det noe Roald Dahl var god på så var det rampete og selvstendige barn. Jeg elsker introduksjonen av henne der hun må skrive brev og beklage til alle som har opplevd noe uheldig den uken, som resultat av at hun er forbannet:

Kjære Pål

Jeg er lei for at du trodde det bare var én S i MELASSE. 

Jeg er lei for at du er en idiot.

Jeg er lei for å høre at du tapte stavekonkurransen fordi du er en idiot. Jeg ber på det sterkeste om unnskyldning hvis jeg skapte problemer for deg. Jeg lover at jeg aldri skal ønske deg lykke til igjen, din utakknemlige lille

Med hilsen

Morrigan Kråkh

En annen ting jeg synes boken gjorde veldig godt var at fienden er plassert i gråsonen, istedenfor å være svart på hvitt, helt tydelig ond (kanskje med bart og en eller annen aksent). Det kommer til å gi et deilig sjokk for barn som leser den for første gang. Forfatteren er også flink til å så tvil hos Morrigan når det kommer til ”de snille” karakterene, slik at det ikke alltid er like krystallklart hvem man burde stole på. Og dette er en videreføring av at forfatteren ikke skygger unna vanskelige temaer. Død og ensomhet er i stor grad temaer i boken, som gir den dybde og mer spenning i kraft av at mer står på spill. Ofte i fantasybøker for barn, blir all ubehagelig tematikk pakket inn i bomull og sukkerspinn, uten å gi leserne noe ordentlig å tygge på. Jessica Townsend kaster deg ut i det. Morrighan er bare elleve, og hvis hun ikke vinner konkurransen i Ingenlund kommer hun til å bli kastet ut og dø.

Et av lovordene som denne boken har seilet inn i våre liv på, er at den er som den nye Harry Potter. Jeg synes alltid det er en problematisk sammenligning, for det er svært sjelden boken det er snakk om faktisk er så bra. Men her må jeg faktisk si meg enig. Townsend har laget en utrolig verden, som føles kompleks og gjennomtenkt, og kommer til å underholde barn (og meg) i årevis fremover. Ingenlund er så fortryllende at selv jeg som voksen dagdrømte meg bort dit (hadde til og med en drøm om den da jeg var midt i boken). Jeg føler at den eksentriske Jupiter tok med både meg og Morrigan på dette eventyret, og jeg trenger en time-turner fluksens, så jeg kan skaffe meg neste bok i serien.

Konklusjon: les denne boken, alle smarte herrer og damer der ute. Ikke velg den bort eller lukk øynene for den fordi den er beregnet på barn. For som Jupiter sier da han ber Morrigan holde øynene åpne selv om hun er redd:

”Hva skjer hvis jeg lukker øynene?”

”Da går du glipp av all moroa.”

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s