Rosekrigene – historien bak Game of Thrones, overgikk virkeligheten sangen om is og ild?

Av Mia Ryan 

Dette absurde maktspillet som foregikk på slutten av 1400 tallet i England er noe av det grunnlaget Georg RR Martin har bygget Game of Thrones på. Konflikten stod mellom Lancasterne med sin hvite rose og York med sin røde, derav rosekrigene, som begge følte de hadde samme rett på tronen. Vold, svik, drap og giftemål – alt var «lov» i kampen om å få klørne i den gjeve stolen. Hoder rullet i fleng, konger gikk fra sans og samling, små prinser ble myrdet og venner som fiender ble slaktet ned i et av det mest uoversiktlige og kaotiske avsnittet i engelsk historie.

500px-roses-lancaster_victory-svg
De to rosene som ble symbolet for borgerkrigen mellom 1455 og 1487.

Lannisters mot Starks. Likhetene er mange men de går på kryss og tvers av familiære bånd og hendelser i tid sammenlignet med GoT. Var Cersei egentlig gift med the Mad King, og Robert svigerfar? En Tywinn Lannister som egentlig er Stark og skifter side til Lannister? Var Daenerys egentlig mann og i eksil i Frankrike? Og ikke minst, finner vi noe av herlige Brienne of Tarth som stolt hærfører på andre siden av kanalen? Vi har tatt et dypdykk ned i historien og skal se litt nærmere på Rosekrigen i to deler så dere kan tolke selv, hvem ligner hvem og ikke minst – overgår historien Game of Thrones?

Del 1:

Startskuddet – En familie splittes

Juni 1377, England står uten kronprins. Kong Edward 3. Plantagenet dør, og før han døde kronprinsen The Black Prince. En konge må på tronen og et valg må tas – The Black Prince sin 10 år gamle sønn eller en av kongens andre sønner? Senere det året tripper den ti år gammel Richard 2. oppover gulvet i Abbey mot kronen, forbi sine onkler som nå er avkuttet fra tronarverekken. Det ulmet nok svovel og sot i serken til både onkel Edmund, Hertugen av York og onkel John, Hertugen av Lancaster. Scenen var satt. Let the games begin…

Brienne lager problemer for det engelske kongehuset?

Året er 1422. Lancasterne har for lengst fjernet lille Richard 2. fra tronen og bekledt den med sine hvite roser. Kong Henry 5 dør i 1422 – en sterk og krigersk konge (- ikke helt ulik Robert Baratheon). Han herjet over kanalen og sørget for at sønnen, Henry 6. ville krones til konge av både England og Frankrike. Men Henry er kun et par mnd gammel, og mens han pottetrener skjer det helligbrøde på andre siden av kanalen. En kvinne drar på seg rustning, møkk lei plyndringen fra engelske pai-gomlere. Jeanne D’Arc trosser kvinneidealet som på den tiden helst satt stille og medgjørlig i en krok og så bra ut. Hun får seg sverd og begynner å jakte engelskmenn, fast bestemt på å gjøre noe med urettferdigheten hun opplever – ikke helt ulik Brienne of Tarth. Hun blir snart en skikkelig plage for England, de taper terreng for en kjerring i rustning og misnøyen vokser mot kongehuset.

Picture1
Jeanne D’arc i sin shiny rustning

En skruppelløs dronning

Henry 6. vokser og overtar makten som 16 åringing. Jeanne D’Arc brennes på bålet men det stopper ikke franskmennene fra å hive ut engelskmenn fra område etter område. Henry 6. er en gudfryktige og sjenerte konge. Han digger bibel og lovprisning langt bedre enn blod og krig – en svært lite gunstig miks for en konge av denne tiden. I tillegg skorter det ikke på rådgivere som fyller unge Henrys hode med alle andre meninger enn hans egne – kan minne litt om Tommen? Frankrike fortsetter å vinne frem.

Kings Council vet råd. Henry 6. må få en tronarving, og for å slå to fluer i en smekk velger de en fra det franske kongehuset. Ved å forene de to får kanskje Henry slippe å se så mye til avkappede kroppsdeler og blod som han hater. Valget faller på Margareth av Anjou, en vakker, sterk og ambisiøs 15 årig – som vi skal se er farlig lik Cersei. Bryllupet er kontroversielt, brudens far skal vanlig betale medgift men her gir heller Henry 6. franske områder til Margarets far, en svært upopulær avgjørelse. Hertugen av Gloucester protesterer. Det finner ikke Margareth seg i, mannen blir arrestert og dør beleilig 3 dager etter, etter ryktene av gift selv om det aldri ble bevist.

The Mad King

Henrys forsøk på koseprat med franskmennene fungerer svært dårlig. En konge skal kjempe og være i tøff rustning mens han slakter fiender og skalder synger heltesanger om han. Det er ikke Henry. Når han fyller 32 år har han mistet hele Frankrike og arven etter far. Henry kollapser fullstendig i et massivt mentalt sammenbrudd. Snakketøyet slutter å fungere, han får schizofrene tendenser og må leies fra rom til rom. Det varer ikke lenge før empatiske undersåtter gir han tilnavnet the Mad King (Han brenner ikke opp Kings Landing men kan tenkes at Georg har fått noe inspirasjon herfra). 

Mens Henry luller langsmed veggene føder Margareth en sønn, Edward of Westminster. Det snakkes i krokene om at Henry ikke fungerer på soverommet, rykter om hvem som egentlig er faren  begynner å florere – men likheten til Joffrey stopper ikke her… Edward utpeker seg snart som en blodtørstig liten sak. En ambassadør beskriver Edward slik i et brev: «This boy, though only thirteen years of age, already talks of nothing but of cutting off heads or making war, as if he had everything in his hands or was the God of battle (…).» – hyggelig liten kar det her.

York sine tights og Tywinn the King Maker

Richard, Hertugen av York var direkte etterkommer av Edward 3. og kunne vært tronarving hadde det ikke vært for Henry 6. At Richards far ble et hode kortere takket være Henry 5. overstrømmer ikke Richard med gode følelser for Lancasterne generelt (- visse assosiasjoner til Stark her). Richard of York synes han har slitt benken lenge nok på siden. Han smekre tights kler vitterlig tronen mye bedre enn Henrys og det får han støtte i av flere mektige hus, heriblant fra Richard Neville – The Kingmaker. Den mektigste landeieren i England. Neville bryr seg kun om egen bedrift og har ingen skrupler i sine politiske renkespill, spesielt når det gjelder barna (ikke helt ulik Tywinn). Han får kilt inn sin ene datter i hymens lenker med sønnen til Richard, hertugen av Clarence. Det betyr at om han får ordnet krone på Richard vil Neville være betydelig nærmere makten gjennom svigersønnen – som han allerede har surret godt rundt lillefingeren.

Rose
Henry Paynes bilde av Lancasters og Yorkists som forsøker å prakke sine hvite og røde roser på hverandre.

Margareth og Richard går tidlig i tottene på hverandre. – de hatet hverandre minst like mye som Neddard Stark og Cersei. Henry laller i hjørnet sammen med rosa elefanter og kaniner, han kan ikke styre landet. Hvem av dem som skal overta som regent i hans sted blir et betent tema. Takket være Neville slår Richard kloa i tittelen Lord Protector (Kings Hand) og skviser Margareth vekk fra maktbordet så lenge Henry er ubrukelig. Men så skjer selvfølgelig det Richard håpet ikke skulle skje, Henry våkner til. Det tar ikke lange tiden før Margareth er på plass bak tronstolen før Richard ryker på hode og stump ut døra. I årene som følger er det stor uro, spillet om tronen snur igjen, og igjen med den ene og den andre rosen kommer til makten, dør, og får seg et opphold i Tower. Prinsippet «den som kapper hodet av den andre først har alltid rett» driver konflikten fremover og adelsblodet flyter.

Så får Cers… (host) Margareth nok. Hun synes Richard of York har fått nyte hodet sitt altfor lenge – hun har hans øverste kroppsdel for øyet. I motsetning til Neddard som mister hodet i Kings Landing, får Margareth fatt på sin lille juvel på slagmarken ved Wakefield i 1460. Enkelte kilder mener Richard ble ikledd en krone av dunkjevler og halshugget – ikke veldig ulikt skjebnen til Robb Stark, men det er omdiskutert. En hyggelig bonus er at hennes menn også får kloa i Richard sønn Edmund, som hun så får stusset et hode kortere. Men tro ikke at Margareth mangler barmhjertig, hun ønsker at York skal ha et nært forhold til sine avdøde. Hun plasserer derfor hodene til Richard og Edmund på hver sin påle utenfor porten til York.

Cersei og Anjou
Margareth og Cersei, egentlig samme person?

Richards eldste sønn, Edward of March er ikke  videre sjarmert av Margareths lille gest. Han har ingen planer om å la tronen gå til familien som akkurat halshugget faren og broren hans. Han marsjerer mot London. Neville trenger en krone på York og sørger for nok støttespillere til å få han kronet Kong Edward 4. – til Margareths store forargelse. Han gjengjelder gesten hennes og bytter ut de råtnende hodene til faren og broren med rykende ferske Lancaster hoder.

 

The Bloody Meadow

Virkeligheten var minst like blodig som i GoT. Edward 4. er ikke trygg på tronen så lenge Lancasterne lusker rundt i bakgrunnen. Han må få svekket dem. Mars 1461 går York til angrep på styrkene til Lancasterne ved Towton – slaget fra helvete. Det skal ha vært det blodigste og mest brutale i hele Englands historie. Midt i en snøstorm skal de to husene ha barket sammen på slagmarken der 28.000 mistet livet, på den tiden 1% av befolningen. Dan Jones, fra boken «The Hollow Crown» oppsummerer dette ganske bra:

John_Quartley's_Battle_of_Towton

With men dying in their thousands, the Lancastrian line dissolved by mid-afternoon, and the leaders took flight. Behind them, defeat became a devastating rout. On Edward’s orders, no mercy was shown in victory. Skulls later found on the battlefield showed the most horrific injuries: faces split down the bone, heads cut in half, holes punched straight through foreheads. Some men died with more than 20 wounds to their head: the signs of frenzied slaughter by men whipped into a state of barbaric bloodlust. Some victims were mutilated: their noses and ears ripped off, fingers snipped from hands to remove rings and jewellery in the plunder of the dying. The field of Towton was known as the Bloody Meadow, and with good reason. 

Lancasterne taper så det synger. Margareth flykter med mann og barn, Edward får en etterlengtet pause fra plagsomme Lancastere. Han henretter nesten alle som støttet dem og stripper resten for titler og land. Fred på tronen og englene synger? Nei.

Edward tar en Robb Stark. Han gifter seg i hemmelighet, etter eget ønske, med Elisabeth Woodville. Stikk i strid med hva Kirsten giftekniv Neville har lagt opp til. Neville vil at Edward 4 skulle smis i lenker sammen med en fransk prinsesse så de to landene blir allierte. I tillegg begynner frekke folk fra Huset Woodville (Tyrell?) å ta opp alle plassene rundt kongebordet så Neville skvises sakte men sikkert ut. Det koker i hosene på Lord Neville, og det blir såpass hett at han begynner å se seg om etter et annet alternativ på tronen – Littlefinger og Varys? I Skottland sitter Margareth og er mer enn åpen for noen som vil Edward 4. s vondt som mulig, hun viser seg snart som en man ikke skal kødde for mye med…

Fortsettelse følger!

 

 

 

 

PS: Dette er skrevet med glimt i øyet. Kildene er mange og jeg har her forsøkt å sjekke opp så mange som mulig men det spriker mye. Spesielt da mange av kildene fra denne tiden er historier seierherrene har fortalt da motparten gjerne mistet livet. Rosekrigene er en intrikat og infløkt historie så jeg har trukket ut de delene som minner om Got, men det er selfølgelig mye mer som hendte her. Om man ønsker å lese mer om denne tiden kan disse sidene anbefales: 

Luminarum.com/encyclopedia – veldig bra side for all info om Engelsk historie, spes oversiktlig på encyclopedia delen, bøker og siden til Philippa Gregory (www.philippagregory.com), Dan Jones har noen bøker bl a «The Hollow Crown» (har ikke lest hele men hørt den er bra), Susan Higginbottam lister opp flere bøker på sin side (susanhigginbottam.com), og oppslagsverk som Wikipedia, Britannica og bbc history gir lette og greie oppsummeringer. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s