Maddy på premieren av Fantastic Beasts!

img_4492

Du vet når du skal gjøre noe nytt og spennende, og det er for mye for hjernen å takle så du fokuserer på noe trivielt isteden? Tanken som fór i hodet mitt før jeg dro på premieren til Fantastic Beasts and Where to Find Them i går natt var: hva skal jeg ha på meg?

Å skulle begi seg ut på en ny filmserie som skal høre til Harry Potter-universet, men som potensielt kan være skikkelig dårlig føltes som en nerde-versjon av russian roulette. For første gang skulle jeg inn i Rowling sin verden uten forberedelse. Det var ingen bøker (med unntak av den lille lefsen av et oppslagsverk med samme navn som filmtittelen), og nesten ingen karakterer jeg har noe forhold til fra før.

Jeg var lenge skeptisk til denne nye serien. Frem til et par måneder siden forholdt jeg meg til den som jeg ville gjort en litt irriterende lillebror: den kommer til å være en del av livet mitt fordi den tilhører familien min, men jeg kommer ikke til å henge så mye med den på fritiden.

Men jeg innser nå at dette var en forsvarsmekanisme for å beskytte meg mot en potensiell skuffelse. For nå når jeg har sett filmen blir den offisielt oppgradert fra lillebror til bestevenn.

Den var, for å være cheesy, fantastic.

Handlingen var spennende, og alle de fabelaktige vesenene var så bra laget at enkelte steder satt jeg og gapte. Jeg kan trygt si at jeg tror ikke noen kommer til å se denne filmen og ikke ønske seg en Niffler til jul etterpå. Newt Scamander var perfekt som en ung, trivelig og litt eksentrisk trollmann (minnet meg litt om the Eleventh Doctor). Han hadde en finurlig måte å bevege seg på som understreket hans litt spesielle personlighet, med interesse for å samle og ta vare på forbudte (i USA hverfall) vesener. Jeg gleder meg til å henge mer med han i filmene som kommer.

img_4503
Det nærmeste jeg klarte å finne av Newt-lignende koffert ble med på premieren.
Colin Farrell var megastilig som auror Percival Graves, der han fartet rundt i antrekk som ville gjort Daddy Warbucks stolt og løste problemene Newt brarkte med seg. Goldstein-søstrene (hekser) og Jacob (muggle) som Newt blir venn med er nydelige, og lager en unlikely firkløver med et samspill som stod for mye av humoren i filmen.

Det var litt uvant å skulle forholde seg til at handlingen var satt i USA, med de strenge lovene til Magical Congress of the United States of America angående forhold mellom trollmenn og no-majs (som de kaller muggles). Jeg savnet litt den rare og forunderlige verdenen i Storbritannia, med slott og gamle trollmenn som praktiserte voldsom forståelse og empati. Men dette er satt i 1926, så det er godt mulig Ministry of Magic ikke var noe bedre på det tidspunktet. Uansett så bidro disse reglene til å lage en ladet stemning i New York (og generelt spennende atmosfære for historien), der en gruppe no-majs jobber for å avsløre det magiske samfunnet.

Jeg kommer garantert til å se filmen igjen på kino, og jeg kommer til å glede meg litt mer på forhånd når neste film kommer. For nå har jeg fått fotfeste i denne verdenen, og jeg er definitivt klar for mer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s