Mia – Hvorfor kart?

Nå har jeg lest noen fantasybøker og jeg har noen betraktninger. Det er et spørsmål jeg alltid har lurt på og som jeg nå føler jeg begynner å nærme meg et svar på. Hva er det med dere fantasyfolk og kart…?

Jeg husker da vi var yngre og Maddy gurglet ned den ene lille fantasytykkasen etter den andre. Liggende i en kveil blant puter og tepper i sofaen dro hun ut permene med kart og studerte fremmede navn som snek seg langs med dalfører, fjell og byer – gjerne omgitt av enorme områder stikketorner eller livstruende ispigger. Streker som aldri ville hjulpet Roald Amundsen, Amelia Earhart eller Yuri Gagarin for den saks skyld. Så hvorfor kommer bøkene med kart? Ikke bare er de der men jeg blir helt blåst i veggen av detaljrikdommen. Dette er kart som aldri noen sinne har eller kommer til å gjengi noe som helst som kan appliseres og gjengi et sted på denne kloden. Likevel kan de portrettere et område med så stor nøyaktighet at Vespucci ville satt i gang med bolledeigen. Så, altså – vi starter med det grunnleggende: hva er egentlig et kart?

«Et kart er en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner; med angitt geodetisk datum, projeksjon og koordinatsystem, samt målestokk dersom avbildningen er analog» – med vennlig hilsen Wikipedia

Hvorfor denne trangen til å angi folk og fe med geodetisk datum og romlig relasjon til et eller annet sted i boken? Det er få andre romaner som har dette. Jeg kan lese en bok som er satt i en landsby i Chile eller en historisk roman satt i Whitechapel på slutten av 1800 tallet. Fortsatt ikke kart. Jeg har aldri vært i denne landsbyen i Chile, ei heller eksisterer Whitechapel i samme geografiske form som for over 130 år siden. Går vi oss bort? Vandrer karakterene håpløst rundt og søker langsmed bokstavlinjene etter siste side? Mister jeg som leser fullstendig sammenhengen i boken fordi karakterene roter seg vekk i områder jeg ikke har oversikt på? Egentlig ikke. Usannsynlig nok som det er for min søster så er boken fortsatt fullt ut lesbar.

FullSizeRende1r

Men noe har jeg observert. Vi åpner boken, karakterene står på startlinjen, vi er i gang. Det første vi finner ut: ingen er der de skal være. Rettere sagt, vi blir introdusert for et problem, dette problemet er nødent, potent men løsbart i prinsippet. Men sjelden i bakgården. Det er ikke bare å hoppe over gjerdet og klaske til naboen så er verden i vater. Nei, problemene ulmer et sted langt over haugevis av sider. Et sted forferdelig langt unna som krever forsering av skoger, fjell, daler og sjøer fulle av grumsete skapninger. Karakterene starter ALDRI på dette stedet.

I tillegg så har vi et problem som setter opp det foregående avstandsproblem til et håpløst anliggende. Når alt først er så hinsides langt unna: Hvorfor alltid så lenge siden? Alt er satt tilbake til tønne, mjød, pil og bue og brynje alder. Det er så vidt vi har hjul til å trekke svigermor på. Det finnes ikke speedbåt, trikk, taxi eller fly. Om du skulle ha noen forhåpning om å forflytte deg i raskt tempo må du frivillig katapuliseres over en skog eller risikere liv og lemmer med den skrullete trollmannes trendy nye vingespenn av sammensydde dragefjær.

Jeg kan ikke noe for det, men har ofte tenkt følgende: Hva om Frodo i Ringenes herre bare kunne satt seg på femmern mot Vestli og hoppet av på Veitvet. Tatt bussen opp siste strekka til Mordor, labbet noen meter og knipset ringen vulkanen. Sånn. Ferdig. Han hadde til og med hatt overgang på billetten hjem. Vi vet hvor han er, no need for kart. Men det er klart, da hadde Ringenes Herre vært på 4 sider og Tolkien hadde ikke tapetsert bokhyllen til min søster.

Men det var her forleden jeg skulle komme til en åpenbaring rundt dette spørsmålet kart som jeg har lurt på så lenge. Jeg fant meg selv i en kveil i sofaen med Tone Almhjells Vindeltorn og fikk tidenes deja-vu. Hva drev jeg med? Jo, jeg hadde dratt ut permen og studerte den for å finne ut hvor Sylveros befant seg i forhold til Tornepalisaden. Jeg lå akkurat slik jeg selv så lillesøster ligge og studere i forrige århundre. Eureka. Der var det. Jeg trengte veiledning i en fremmed verden jeg frivillig hadde senket meg ned i. Jeg trengte faktisk et kart…! Jeg har nok sett bruksområdet men jeg har aldri noensinne anerkjent nødvendigheten – før nå.

For å runde av med en bisetning min søster mumlet ut mens hun som før kveilet seg rundt i sofaen med en av de 8 bøkene hun dater for tiden: «Det mest intuitive er at siden karakterene forflytter seg i et oppdiktet univers så er kart et hjelpemiddel til å forstå avstandene og å holde tråden på hvor de går». Så det så.

Reklamer

Én kommentar Legg til din

  1. Han hadde til og med hatt overgang på billetten hjem. Hahaha! Fantastisk. Elsker kart, både estetisk og som ekstra dybde til historien!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s