Mia: Slutten på begynnelsen…? Evna.

Vi er bedt inn til fest. Vi flyter nedover høye fjell og skimter en storgård lengst inn i et juv av en dal. Tunet er opplyst av fakler som blafrer og vi skimter en skikkelse oppe på haugen. Mor Fantasy i egen person ruver foran døren som endelig avslører hvordan dette skal ende. Med kobberrødt hår som glitrer i måneskinn smiler damen djevelsk og vinker oss nærmere. Med et helvetes brak smeller hun dørene opp og kaster oss ned i et kølsvart hull. Vi faller og faller langt ned før vi deiser i en snøhaug. Det er kaldt. Iskaldt. En enorm ruin av en sal med svære lange steiner omkranser oss mens det blåser. Det er isete og øde. Ved siden av oss aner vi en såte av ildrødt hår stikkende ut av en grovmasket grønn genser. Siri tover oss ned i snøen og skyver oss helt opp til et vesen som akkurat får ryggen spiddet av en pil. Vi sitter side om side med Hirka og deler sjokket. Det er nå det skjer. Vi er hos de likfødte. Vi er i gang…

Et halvgudeaktig blekt vesen, knapt dekket med lær og ravnsvarte fletter står over oss. Damen har like mye menneskelig varme som den spanske inkvisisjon og lukter svakhet som råtten fisk. Hun drar oss med på en dager lang marsj gjennom isødet og frem til Ginnungad. Et koselig lite samfunn der søppeldynga trolig er det hyggeligste stedet. Veikhet er en dødssynd og det er bedre å fryse i hjel i lærtruse enn å vise seg med teppe. Sagt på en annen måte – du intimbarberer en kobra før du frivillig slår deg ned her. Rime på sin side har funnet tilbake til Ymslanda. Mye har skjedd siden sist. Det er ikke like frossent som i Ginnungad men kulde vises i flere former. En tjukk eim av krig henger i luften. Det rustes opp og lages allianser på kryss og tvers av hele riket. Gamle venner snur seg mot hverandre og fiender blir dus, noen vil ha makt, andre respekt, noen vil bare overleve. Det er ingen tvil, krigen kommer og evna tørster etter blod. Men av hvilke hinsides dimensjoner er det kun Hirka og Rime som aner. Vår lille urokråke er sitt sedvanlige selv og nekter å innfinne seg med noe annet enn hva bondevett og far i Slokna dikterer. Men selv hun står og forvitrer under de vanvittige prøvelsene som nå skyller over henne og Rime. Hun må gjøre det umulige. Faktisk flere ganger.

FullSizeRender

Og her er vi. Jeg skjønner ingenting. Min søster går i transe bare det vises noen ringer, sverdtroner eller magiske brillebarn i en trykksak. Nå forstår jeg faktisk et snev av hva damen føler. Jeg er anti-fantasy i egen person og her står jeg som en spekk spenna gæærn dommedagsprofet og hyler ut om Ravneringene til mine like anti-fantasy venner. Hva har skjedd egentlig? Dette er sannsynlig en av få fantasybøker jeg kommer til å føle det sånn med så jeg gir meg ende over og gir ærbødigst æren til Siri Pettersen. Makan!!! Damen skriver og vever sammen det varmeste mysigste teppe som bare suller deg lenger og lenger inn til du ikke lenger enser at du leser men bare opplever. Ravneringene bør faktisk settes på listen til WADA. Man er i himmelen så lenge man befinner seg mellom to permer. Sakte men sikkert ser man sideantallet øker i venstre hånd og man stritter mot før man kollapser og bare hengir seg fritt og river ned side etter side og fortsetter i deilig ravnerus. Men plutselig sitter du der. Det uunngåelige er blitt et faktum. Blikket stirrer ned på en blank side og det freser kaldt nedover ryggraden. Siri har skrevet sitt siste ord. Det er slutt. Ingen flere ravner. Ikke mer Hirka. Ikke mer Rime. Ravneringenes trilogi har kommet til veis ende og det er tomt. Desperat forsøker jeg å tre hodet inn i boken og hoppe etter våre to venner. Men så sitter jeg her da med boken på hodet og ser teit ut med realitetens brutale og klamme hånd festet i nakken. 01:30 lyser digitalt og jævlig mot meg. Jobb snart. I Norge. Planeten Tellus. Menskr. Det skriker i kroppen og det knyter seg i brystet. Hva nå…? Men så skjer faktisk det ufattelige. Beste nyheten siden sjokolade og vin åpenbarer seg i VG. Det er med lettere sorg jeg må meddele håpefulle lokførere i Jernbaneverket; Siri kommer ikke til å skrive neste HMS blekke. Så stikk og grin. Hun har viktigere ting fore. Hele dette fantastiske epos skal filmes og vises på det store lerret! Ravneringene blir faen meg film! …og verden ble med ett levelig igjen… vi klarer oss litt til.

Folkens; det er bare å spikre opp postkassa på Colosseum og legge seg i kø. Dette blir rett og slett episk…

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s