Odinsbarn – Mia leser fantasy for første gang!

Jeg ser den ligger der og den har ligget der en stund. Maddy maser og maser og jeg flasser gjennom boken igjen; fortsatt 614 sider bollebok med pur fantasy. (hva er det med dere fantasyfolk og tjukke bøker!) Jeg vet ingenting om den men har fått beskjed fra søster om å lese forbi de første sidene selv om jeg ikke skulle skjønne noen ting. Jeg ser på den avkappede kjøttflensa som myser mot meg og blir litt kvalm. Ser for meg hva som sammenbinder et Odinsbarn, tynn kjøttflis og råta… Frister ikke, dette er nok helt ærlig en bok jeg vanligvis hadde overlatt til søster. Men skrulla er så oppglødd hver gang hun snakker om den så jeg skjønner at dette må leses av hensyn til konge, fedreland og Aragorn. Fortsatt litt queezy av coveret, men gyver på. Maddy har rett. Skjønner ingenting de første sidene. Men leser på. Og snart angrer jeg ikke på det…

Kort fortalt: Hirka er en liten urokråke med sprøtt bustete ildrødt hår, 15 vintre gammel. Hun har ikke hale, men er har kronisk grønske på knærne. Alle andre har hale, også Evna og de favner om seg, men ikke Hirka. Skjønner snart at dette er satt i en helt annen verden og er relativt spent på hvordan dette skal gå gjennom 614 sider. Ser ganske tydelige henvisninger mot middelalderen og norrøn mytologi som for øvrig gir frodig mark for historien å gro i. Frøken bustehår er en veldig sta og veldig egenrådig liten dame og har en makelaus evne til å havne i bråk. Vi liker Hirka. Og så er det Rime. Staut, kjekk adel-barndoms-kompis som er like jævlig sta. De har begge et klart ideal om hvordan verden bør være og lever med en forventning om at den nettopp er sånn, bare for stadig å avdekke hvor råtten det egentlig er. Samfunnet Ymslanda er preget av noen maktkåte, rike ufyseligheter som ikke står tilbake for noe for å ofre noen halefolk om det gir ekstra skillings i kammeret. De har Urd i spissen som bokstavelig talt stinker innful styggedom. Urd skjuler en fæl hemmelighet. Det gjør han, i likhet med Rime og Hirka, som heller ikke vet om hverandres. Det er til slutt lille rødstrømpe som starter kalaset med å avsløre seg og dette starter et aldri så lite ragnarok der alle er invitert; hele Ymslanda med alle byer, venner, kjente, uvenner og noen ekle ulumskheter som dukker opp og like greit inviterer seg selv. Snart er hele den tilsynelatende harmoniske verden snudd opp ned og åpenbarer hvilket råttenskap og fordervethet som har ulmet under overflaten i lang tid…

Alt i alt så har den noen av de tingene i seg som jeg vanligvis har litt aversjon mot i fantasy; karakterene er enten så edle at de kan smeltes om til rent gull eller så ufyselig råtne at du kjenner likstanken opp fra sidene – det er et annet univers og det er kart – alltid kart. Men Pettersen er god, veldig god på det her. Hele skriftspråket er stenket med norrøne betegnelser og skrevet på en måte som hensetter deg inn i en helt egen liten sagaverden og skyver handlingen helt opp til deg i sofaen. Hun sår små gåtefulle korn langsmed alle sidene som gjør at det er helt forbannet umulig å legge fra seg boken. Jeg blir tråkket ned i handlingen, egentlig ganske uvillig til å starte med og blir tvistet, bendt og revet tvers gjennom boken til det ikke finnes en side igjen og sitter nå dømt tilbake til å lese Råta. Takk kjære søster for cliffhangerhælvete i en 614 (!!!) siders fantasybok hvor nestemann er like forbannet tjukk! Mysetryne.

Er dette en bok for såkalte squares? For folk som digger fantasy så må dette være litt av en innertier. For oss som ikke digger fantasy så er dette faktisk en bok som kan leses, men sannsynligvis jo yngre jo bedre. Jeg må innrømme at jeg er litt over gjennomsnittet historiefrelst – dog gjennom faktabøker – så det faller meg nok noe lettere om hjertet. Men det er 3 ting for oss litt skeptiske som gjør at dette er spiselig: Dette er et helt annet univers og verden – ingen overnaturlighet på trikken med andre ord. Hovedpersonen er strippet for overnaturlige evner, det vil si at det for en gangs skyld ikke hun med de skjulte evnene som ender opp med å redde moralen, dagen, slekta, melkeveien og universet. Pettersen svøper punkt 1, 2 og deg inn sammen i en liten boble med sin fortellerkunst og katapultseter dere avgårde på litt av en ferd. For her er det faktisk en liten perle bare du kommer over første hinder. Jeg har faktisk ikke noe problem med å anbefale denne til andre squares, men jeg vet også at den er nok litt ut på siden for flere. Om Finansavisens siste sider om aksjekurser og EU’s nye direktiv om finansnæringens krav til egenkapital får årene til å suse er nok ikke dette boken. Men leser du mye skjønnlitteratur og har et åpent sinn sammen med evnen til å la bok være bok? Her – kjære fellow square – har du min varmeste anbefaling!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s